Ilha Grande

To timer sør for Rio de Janeiro ligger en av de vakreste plassene jeg noen gang har opplevd. Ilha Grande. Øya er fredet som en delstatpark, så det finnes derfor ingen bilveger på øya. Istedet finnes det en rekke turstier og båttaxier som loffer rundt. 

For å komme oss til øya tok vi det raskeste alternativet, en båt som tok oss ca 20 minutter. Det som møtte oss når vi kom ut av båten var utrolig. En liten havn med båter, restauranter omfavnet av endeløs regnskog. Et tropisk paradis. Vi gikk i land og snille erlend tilbad å bære min noe tunge koffert til pousada'en (brasilianske navnet for gjestehus). Ilha Grande var nydelig også på nært hold. Det var en deilig, avslappet stemning som møtte oss her. Og vi følte oss også veldig mye tryggere enn vi hadde gjort i Rio. Hunder løp rundt omkring, barn lekte i gatene og folk så ut til å ha det steika flott. Etter trillekofferten dro med seg halve stranden oppover landsbyen (som tiltrakk seg mange oppgitte blikk.. aah.. gringos!) kom vi omsider frem til Aratinga Inn.  

Her møter vi verdens hyggeligste Rennie. En australsk dame som de siste ti årene har bodd på øya og drevet Pousadaen. Vi ble stående med Rennie i godt over en time for å få innføring i både øyas historie, hvor vi burde gå tur, spise, bade. Ja, alt vi kunne trenge å vite. Hun forklarte at i Brasil uttales ikke R hvis det er første bokstav i ordet, så her måtte vi kalle henne "Hennie. For å huske dette hadde hun flere høne-figurer i resepsjonen sin som hun hadde fått med gjester. Når vi sto her og var overveldet over hvor hyggelig Hennie var, kommer to søte damer spaserende oppover bakken. "Oh, you're just in time for afternoon tea time darlings!". 

Dette var Sara og Dalva som jeg såvidt skrev om i første innlegg. 

Dalva og Sara var et mor-datter-par som var på rundreise i Brasil. Dalva var født og oppvokst i Sao Paulo, men flyttet til Australia som 21-åring hvor hun ville prøve "lykken". Hun giftet seg, fikk barn og ble i Australia. Nå ville hun vise Sara hjemlandet og når vi møtte dem hadde de allerede reist flere måneder. Disse to tilbragte vi mye tid med på Ilha Grande. Utrolig interessante mennesker! 

For meg var det veldig spennende å prate med Sara om hennes jobb i Australia. Hun er nemlig advokat og jobber med aboriginer- barn. Hun fortalte mye om diskrimineringen av urfolket og hvordan hennes jobb var å hjelpe barna ut av kriminalitet. Siden de ikke har noe støtteapparat og foreldrene ofte ikke har jobb og dermed ikke kan forsørge barna, blir de ofte tvunget ut i kriminalitet. Siden kriminell lavalder i Australia er 10 år blir de fleste derfor satt i fengsel. Saras jobb er å få dem ut. Men siden det ikke er noe system som plukker barna opp når de kommer ut, er det ikke lenge før de ender opp tilbake i fengsel. Sara sa det er som å svømme mot strømmen. Utrolig trist å høre om, og ifølge Sara er det heller ikke noe som blir mye diskutert i Australia. 

I løpet av dagene vi tilbragte på Ilha Grande ble vi invitert til å besøke disse fantastiske menneskene når enn vi måtte ønske. De bor nord i Australia, så om vi ville kunne vi ha deres hjem som "base" om vi ville reise til Indonesia, Papa Ny-Guinea, Melanesia, Polynesia osv. Vi lovte at vi skulle besøke dem. En dag! 

De første dagene på øya var fantastiske. Pousadaen var nydelig og vi brukte tiden på å gå turer på øya, bade og spise deilig sjømat. Det var en god avslappet stemning i forhold til storbyen Rio. Jeg tenkte at jeg kunne blitt der i flere uker! 

Erlend koste seg med vannsklie!

Hytta vår!

Etterhvert som dagene gikk begynte jeg å føle meg dårligere og dårligere. Kaldsvetting, kvalme, hodepine, feber, you name it. Rennie sa at det var veldig normalt at man ble syk når kroppen tilpasset seg nytt klima og bakterieflora. Luftfuktigheten på øya var veldig høy, så det hjalp lite at alle klærne mine var kalde og småfuktig. Jeg var sengeliggende i to dager og hatet det.. Erlend var ute å oppdaget øya så apekatter og pratet med allslags folk han møtte. Mens jeg lå i sengen. Veldig nedtur altså, men Erlend var flink å ta seg av meg heldigvis. 

Siden jeg ble syk og at vi ellers likte oss så godt på øya, bestemte vi oss for å utvide oppholdet en dag. Det er jeg veldig glad for, for da rakk også jeg å få mer ut av oppholdet. Siste dagen brukte vi på å gå til det som er ansett som én av verdens ti vakreste strender; Lopez Mendes. Å gå dit tok oss godt over to timer, men det var vel verdt det!

Fornøyd etter Lopes Mendes!

Veien til Lopes Mendes var ikke så verst den heller

Erlend likte seg på øya!

Etter fem dager på dennne vakre øya dro vi videre. Det var noe motvillig, da jeg gjerne kunne tenke meg å se enda mer. Det var virkelig en utrolig opplevelse å bo midt i tropisk jungel og våkne av fuglelyder jeg aldri har hørt før. Til tross for sykdom fikk jeg sett mye, men jeg vil garantert tilbake en dag. Nå må jeg gå, for Erlend kjeder seg. Han har begynt å henge lapper overalt i leiligheten med portugiske gloser. Gjett hva "namorada" betyr!